Døden i bakspeilet

Petter Strøm – Journalist

Bagasjerommet på den mørkeblå BMW-en er full av energidrikk, snus og en basshøyttaler som smeller.

Svenskegrensa ligger bak den lille vennegjengen på fire, Falk, Arion, Vilde og kjæresten hennes Odin.

Veien snor seg slakt nedover Bjørnfjell. Noen steder er det autovern langs veibanen, andre steder er det berg eller små vann.

Arion kjører, med Falk i passasjersetet.

I baksetet sitter Vilde og Odin.

I en sving griper det høyre fremhjulet tak i grusen langs veien. Arion prøver å rette opp, men der veien svinger slakt mot venstre, fortsetter bilen beint frem. Forbi trær og steiner, ned skråninga, rett mot et lite vann.

Alt Vilde husker er at det svever bokser med energidrikk, snusesker og andre ting i kupeen.

Falk lukker øynene og venter på smellet.

Et tilfeldig innfall

– Vi kjedet oss litt på skolen den dagen. Så var det en av oss foreslo at vi skulle kjøre en tur til Sverige.

Falk William Bergvik forteller om mandagen da han satt på verkstedet på Stangnes Rå videregående skole i Harstad, sammen med Odin Hansen Skaugerud og Arion Octavian Lind.

Alle tre var 18 år. Alle tre var elever ved transport og logistikkfag. Alle tre var interesserte i bil.

– Bil er bevegelse. Bevegelse og lyd, sier Falk.

Og alle tre var altså hypp på å hoppe i Arions mørkeblå BMW og kjøre til Sverige. Selv om det var mandag.

Et tilfeldig innfall som ungdom med bil og ingen planer i kalenderen kan få.

– Jeg pleide å elske det

Vilde Kristin Frantzen Jacobsen var 17 år på det tidspunktet. Hun var hjemme på hybelen sin da telefonen hennes ringte.

Ettersom Vilde bodde alene på hybel, tok det ikke lang tid etter skolestart før leiligheta hennes ble et samlingspunkt. Det var slik hun møtte Odin og Falk.

Det var slik de ble en liten gjeng. Rimelig tilfeldig.

En trio som gjorde alt og ingenting sammen. De kjørte rundt i Harstad eller hang på bensinstasjonen. De kunne bare gå rundt i byen, dra på havet og fiske når de hadde tilgang på båt, eller bare henge hjemme foran TV-en.

– Det var alltid latter. Alltid moro, forteller Vilde.

At hun og Odin ble kjærester ødela ingenting. På TikTok la hun ut videoer der hun skreiv hvor fint det var å være kjæreste med sin beste venn.

Videoer der Vilde, Odin og Falk ler så de nesten tisser på seg.

I og med at Arion gikk i klassen til Odin og Falk, og hadde de samme interessene som dem, var det naturlig at han også var med på noen av påfunnene.

Som å kjøre til Sverige. Og så klart Vilde måtte være med.

– Stemningen var veldig god i bilen. Vi hørte på musikk, jeg scrollet på telefonen min og drakk energidrikk, forteller hun.

– Jeg husker veldig lite fra selve ulykken. Bare at ting fløy rundt i bilen. Det var helt stille ellers, bortsett fra en høy piping, som om jeg hadde slått hodet skikkelig hardt.

Øvelse gjør mester

Den samme dagen som Vilde og gjengen satte seg i bilen med retning mot Sverige, øvde brannkonstablene Hilde Gjendahl og Kristian Hermanstad Berget på ulike førstehjelpsoppgaver.

Hjertestans, ruspåvirkede personer, barn med pusteproblemer og ulike skader.

«Mens vi venter på ambulansen» heter kurset. De har slike øvelser jevnlig, gjerne sammen med andre nødetater. Denne gangen var folk fra Norsk Luftambulanse sammen med laget fra Ofoten brann og redning.

For selv om de fleste oppdragene deres ikke skjer så langt fra sykehuset i Narvik eller Harstad, så er Nord-Norge en landsdel med lange avstander.

Plutselig er ambulansene opptatte med andre ting når alarmen går.

Og da hender det at brannvesenet kommer først til stedet.

– At vi trente på akkurat dette den formiddagen er veldig spesielt, sier Kristian.

– Med tanke på det som skjedde bare noen timer etterpå.

Ingen svarer

Falk våkner av det kalde vannet som omringer han. Det er vanskelig å se på grunn av mudderet som er virvlet opp. Han har vondt i brystet etter sikkerhetsbeltet, det dunker i nesa.

– Det høres sikkert rart ut, men plutselig så jeg et lys, så jeg bestemte meg for å svømme mot det, forteller han.

Den mørkeblå stasjonsvogna ligger på taket, 7–8 meter uti et lite tjern, midt oppe på fjellovergangen Bjørnfjell som skiller Norge og Sverige. Bakruta er knust.

Falk kommer seg ut gjennom det knuste vinduet. Han kutter seg på armene. Klatrer opp på bilen.

Hvordan de havnet i vannet er litt diffust for Falk. Han husker hjulet som tok tak i grusen, Arion som ikke klarte å rette opp bilen, og at Falk selv lukket øynene og forberedte seg på smellet.

Mobiltelefonen hans virker fortsatt. Selv om det er stille rundt ham, roper Falk når AMK-operatøren svarer i den andre enden.

– Vi er på Bjørnfjell! Det er tre personer igjen i bilen!

Han bøyer seg ned og banker på siden av bilen for å få kontakt med de tre andre som fortsatt er der inne, men ingen svarer.

«Bil på tak»

Brannvesenet har forskjellige alarmer basert på alvorlighetsgraden i oppdraget. Lyden for høyprioriterte oppdrag er overraskende rolig.

Likevel setter den en støkk i brannkonstablene Hilde Gjendahl og Kristian Hermanstad Berget hver gang den går av.

Adrenalinet som begynner å pumpe ut i kroppen, blikkene som stiller det samme spørsmålet: «Hva har vi i vente nå?»

Denne gangen går alarmen i det Hilde, Kristian og resten av laget deres har satt seg ned på stua på brannstasjonen etter middag. Svarte lenestoler og en stor TV på veggen.

Meldingen på utalarmeringen sier «Bil på tak».

– I slike situasjoner prøver vi som regel å forestille oss hva som er det verst tenkelige scenarioet vi kan få. Det er enklere å senke skuldrene litt når vi kommer frem, enn å møte noe vi ikke har sett for oss, sier Hilde.

På vei ut av Narvik får vaktlaget en oppdatering. Bilen som ligger på taket ligger i vann. Og tre personer er ennå ikke hentet ut av bilen.

– Da begynte det å bli veldig utfordrende, og ikke minst veldig kritisk, forteller Kristian.

Tankene begynner å svirre. Hvorfor har de ikke kommet seg ut av bilen? Hvem er de? Hvor gamle er de?

– Vi har jo barn selv. Vi vet jo ikke om det er små unger, eller om det er voksne folk. Og det har jo litt å si med tanke på tiden vi bruker. En liten kropp tåler mindre enn en stor kropp, forteller Hilde.

– Nesten litt for stille

Oppe på Bjørnfjell har Falk kommet seg til land. En mann hjelper han inn i en bobil.

Falk ber dem lukke døra og trekke for gardinene.

– Jeg klarte ikke se ned på bilen i vannet, sier han.

Så Falk får ikke med seg den store, røde brannbilen som svinger inn. Hilde Gjendahl og Kristian Hermanstad Berget som hopper i overflatedraktene sine.

– Du rekker ikke å tenke så mye når du kommer frem til ulykkesstedet, du må bare handle. Men jeg husker jeg la merke til at det var stille der. Nesten litt for stille, forteller Hilde.

Kristian er en mann på litt over 180 centimeter. Tjernet er såpass dypt at vannet rundt bilen når han akkurat opp til haka.

Hilde må derimot stå i hjulbuen på bilen for ikke å havne under. En blanding av mudder, diesel og olje gjør det vanskelig å se noe som helst under overflaten.

Alt Hilde og Kristian vet, er at det er tre personer inne i bilen. Under vann.

Heldigvis går det relativt fort å finne den første personen. Vilde. De får tak i henne gjennom et knust vindu og trekker henne ut av bilen.

17-åringen er livløs når hun fraktes til land, der redningsmannskapene setter i gang med livreddende førstehjelp.

To igjen. Men hvor i bilen er de?

Kristian og Hilde knuser ei rute. Ved å strekke inn en arm kjenner de en kropp. Men den ligger for langt ned i vannet til å få tak i.

– Så vi bestemmer oss for at vi må bryte opp døra.

Brannbilen på land er utstyrt med mye verktøy. Brannslanger, forskjellige sager, og elektrisk verktøy. Noen større enn andre.

Hilde, Kristian og resten av laget har aldri vært i en lignende situasjon. Men de vet at de har en flere kilo tung spreder i bilen.

Et verktøy som går på batteri og ofte brukes ved trafikkulykker. En slags omvendt tang, som kan spre tunge ting fra hverandre.

Hilde stiller seg oppå bilen. Kristian og en kollega støtter opp sprederen så den ikke faller i vannet. Og sakte, men sikkert bryter de opp døra på førersiden av bilen, som ligger under vann.

Slik får de ut enda en av de unge mennene i bilen, og frakter han til land. Men sistemann befinner seg fortsatt i bilen.

– Det var jo 50/50 hvor den siste personen befant seg. Vi måtte bare begynne et sted. Og ettersom vi hadde fått opp døra fremme, så startet vi å søke der, forteller Kristian.

Og det tar ikke lang tid før de kjenner en kropp.

Omtrent 30 minutter etter at alarmen gikk, er alle de fire, som bare skulle til Sverige for å kjøpe snus og energidrikk, ute av bilen.

Tre av dem er livløse.

Og selv om ambulansepersonell har kommet til stedet, er det på tide at Hilde og Kristian og resten av laget drar frem førstehjelpskunnskapene de trente på for noen timer siden.

Krevende følelser

Hjerte- og lungeredning er krevende i lengden. Derfor finnes det egne apparater som kan gjøre hjertekompresjoner. Lucas heter maskinen, og er en slags bøyle som plasseres på brystet til den skadde, som pumper i jevn takt.

På et tidspunkt er tre slike maskiner i aktivitet langs E10 på Bjørnfjell. Men det nytter ikke for alle.

Arion og Odin blir erklært død på stedet.

Men for Vilde er det håp, selv om hjertet hennes ikke slår av seg selv og kroppstemperaturen er lav.

Derfor blir hun plassert i et ambulansehelikopter med retning mot Universitetssykehuset Nord-Norge.

Og mens helikopteret letter, samles brannkonstablene ved bilen sin slik de pleier, for å samle seg litt. En klem til dem som trenger det, mulighet for å lufte tankene for dem som trenger det.

Kristian setter seg ned på siden av den store røde bilen. Brannmester Robin Amundsen sier noen ord om hvor ekstremt denne opplevelsen har vært for vaktlaget. At det er greit å kjenne på alle følelsene som oppstår.

Men Kristian ser for det meste ned i bakken.

– Jeg sa ikke så mye akkurat da. Jeg jobbet veldig hardt med meg selv for ikke å gå opp i liminga, forteller han.

Hilde trekker seg litt unna. Heller ikke hun er helt klar for å kjenne på følelsene hun har.

– Å oppleve tre livløse unge kropper på den måten er kjempesterkt. Vi kjenner jo alle noen i den alderen. Det er så fort å tenke hvordan det ville vært hvis det var noen man kjente godt, sier Hilde.

– Så etter noen dager, da vi begynte å få informasjon om at jenta vi hadde reddet pustet og at hjertet slo. Det var gåsehud på både armer og rygg.

Unge i samme bil

Foreldrene til de fire unge menneskene i BMW-en på Bjørnfjell har alle fått lese reportasjen før publisering.

Tom-Gunnar Hansen, Odins pappa, håper andre ungdommer kan lære av det som skjedde.

– Til alle som vurderer å kjøre uforsiktig eller presse grensene: Tenk nøye gjennom om du er villig til å leve med konsekvensene dersom noe skulle skje. Statistikken viser dessverre at slike ulykker skjer igjen og igjen, sier Hansen.

I 2025 omkom 111 personer på norske veier. 24 flere enn året før.

Mange av dem var unge folk i samme bil.

I tillegg forteller en rapport fra Statens vegvesen at sjåfører mellom 16 og 24 år utløste i to av fem dødsulykker på norske veier mellom 2013 og 2023.

I hver tredje ulykke som involverer unge folk er fart en medvirkende årsak, viser rapporten, i tillegg til andre såkalte høyrisikofaktorer.

Slik var det også på Bjørnfjell i fjor sommer. Politiet har etterforsket ulykken grundig. Konklusjonen er tydelig:

Det ikke er påvist noen tekniske feil eller mangler ved bilen. Det er heller ikke funnet feil eller mangler på selve veien på stedet.

Men farten var altfor høy, konkluderer både politiet og Statens vegvesen.

Ettersom sjåføren av ulykkesbilen døde, har de henlagt saken.

Også Vilde Kristin Frantzen Jacobsen håper at historien deres kan gjøre en forskjell.

Panikk i 80-sonen

– Her er jeg koblet til ECMO-maskinen og respirator, sier Vilde hjemme i Harstad.

Da ulykken på Bjørnfjell skjedde var hun 17 år. Dermed ble hun lagt inn på barneavdelingen på UNN. De har som rutine å lage et album for sine pasienter, som dokumenterer behandlingen barna får.

På bildet i Vildes album ser du så vidt ansiktet hennes. Dyna er trukket opp til haka. Hun har slanger ned i lungene.

– Det var mye greier, sier hun.

Da hun ble flydd til Tromsø med helikopter var Vilde klinisk død.

Men legene fikk liv i henne. I et par dager lå hun i medisinsk koma. Hun våknet med brukket skulder, hørselstap på det venstre øret, hjernerystelse og noen knekte ribbein etter hjerte- og lungeredningen.

Rundt et halvår etter ulykken forbereder Vilde seg til å ta førerkortet selv. Men det er ikke bare enkelt.

Da kjørelæreren skulle ta Vilde med på langkjøring, fikk hun panikk i 80-sonen.

Kriblinga startet i magen, bygde seg opp, Vilde sleit med å tenke klart.

– Men jeg er veldig glad for at kjørelæreren min utfordret meg på det. Det blir jo som eksponeringsterapi, sier Vilde.

Falk satte seg bak rattet på sin egen bil bare dager etter ulykka.

– Drømmen min er jo å kjøre lastebil. Så det var veldig viktig for min del at jeg ikke ble redd for å kjøre bil, forteller han.

Den første kjøreturen aleine gikk til skolen, der flagget hang på halv stang.

– Da knakk jeg sammen. Jeg satt i bilen i sikkert én time og gråt.

– Hva tenker du om det som skjedde der oppe på Bjørnfjell?

– Det var jo fart og dårlig veigrep, egentlig. Grensene ble testa, og det gikk dårlig.

– Hva håper du at folk kan lære av historia deres, da?

– Kjør ordentlig. Det er ikke vits å teste grensene.

– Kontroll helt til du ikke har det

I etterkant av ulykken på Bjørnfjell har Hilde Gjendahl og Kristian Hermanstad Berget i Ofoten brann og redning virkelig innsett viktigheten med rutinene og øvelsene de gjentar gang på gang på brannstasjonen i Narvik.

– Når man havner i slike situasjoner så innser man også hvor mange som berøres av slike ulykker, sier Hilde.

– Det handler ikke bare om dem som blir skadet eller dør, og deres familie og venner. Det er mange som rykker ut til slike alvorlige hendelser. Påkjenningen er stor også for dem.

Men når slike budskap inn hos de unge?

Vilde Kristin Frantzen Jacobsen har brukt mye energi på å få vennene hennes til å innse hvor lite som skal til før det går galt.

Fortsatt sliter hun med å kjøre i høye hastigheter. Derfor har hun sett seg nødt til å utsette oppkjøringen litt til.

– Jeg pleier å fortelle dem at de tror de har kontroll, helt til de ikke har det. Og da kommer de til å angre. De risikerer å miste lappen, skade bilen de er så glade i, eller kanskje de skader seg selv.

– Tenker du noen gang på de to som omkom?

– Ja, hele tiden, egentlig.

– Hva savner du mest med dem?

– De uendelige latterkulene. Jeg har sagt det siden dag én: Jeg savner Odin som en kjæreste, ja. Men jeg savner han mer som en bestevenn. Vi var ikke bare sammen, vi var bestevenner.